Nyhetssak Talent Norge

04.12 arrangerer TILT Grow en live-streamet dansevandring i og rundt Sentralen som en del av Showbox-festivalen. Dette blir årets siste forestilling før TILT-talentene skal gi stafettpinnen videre til seks nye deltakere. Ole Kristian Tangen (29) og Stine Solvang (25) forteller mer om året som har gått – og viktigheten av å fortsette å være produktive i en verden som i stor grad er nedstengt.

- Hei Ole Kristian – du er en av åtte deltakere som står på scenen i kveld. Er det litt nerver i forkant nå som alt måtte gjøres heldigitalt?

– I utgangspunktet ikke. Er det noe dette året har lært oss er det å være forbereder på plan a, b, c og d, og legger til, sier Ole Kristian, og legger til:

– Nå har jeg jobbet i dette yrket noen år, og opplever at TILT Grow er spesielt gode på å kaste seg rundt og finne nye muligheter der man har sett begrensninger tidligere. TILT har solid erfaring med å omstille seg uten at det nødvendigvis går på kompromiss med resultatet. De øyner gode situasjoner.

Tomme gater og løpende dyr

– Jeg har gjort et samarbeid med Ina Christel Johannessen, én av Norges mest anerkjente koreografer. Vi kjenner hverandre godt og har jobbet sammen siden 2015, forteller Ole Kristian.

– Å utvikle en solo tilpasset forskjellige visningsarenaer er et annet format, enn hvordan vi vanligvis jobber sammen. I startfasen handlet det om å finne ut av hvordan vi skal kunne møte både hverandre, publikum og mennesker i en ny situasjon. I løpet av våren kom det inn bilder av tomme gater over hele verden, det kom bilder av elger og hjorter løpende inn i store byer. Disse bildene dannet utgangspunkt for soloen. Det ble en duett mellom to karakterer som møtes på et nytt sted, enten det er i skogen eller i byen eller et annet sted – to litt fortapte figurer, konger, eller stormenn på hvert sitt sted.

– Tror du de forsoner seg, da?

– Ja, gjør de det? De finner kanskje en forsoning eller trygghet i hverandre. Men de holder på med hvert sitt da. To karakterer som har funnet en slags trøst i hverandre.

– Har du benyttet deg av andre kunstneriske grep når forestillingen gjøres heldigitalt?

– Ja, vi har først og fremst vært opptatt av å gi publikum en følelse at de skal være til stede. Det er alltid utfordringen med sceniske verk. Det positive er at dette er åtte individuelle soloer som skal være mulig å tilpasse , de skal ikke være bundet til scenisk sammenheng, noe som kan være en styrke når det først skal gjøres digitalt. Kamera fungerer på en måte som inngangsporten til publikum, forteller han.

Fortsette å være produktive i en verden som i stor grad er nedstengt

– Hva er det viktigste du tar med deg videre etter et år som TILT-danser?

– Det er nok erfaringen med at adapsjon ikke nødvendigvis er noe negativt, men langt oftere en styrke. Det jeg har vært en fin lærdom for meg. Det handler om å tenke nytt og fortsette å møte publikum innenfor de gitte rammene. Det er her Panta Rei og TILT Grow finner sin styrke – fortsette å være produktive i en verden som i stor grad er nedstengt.

– Jeg ser ikke på meg selv som noe talent, men det er fint at jeg fortsatt får mulighet til å lære. Man har alltid behov for input og nye ideer – og dét har jeg fått gjennom programmet. Det er en styrke i seg selv at man kan få mye ut av et felt man har vært en del av i lang tid, forteller han.

– TILT Grow er kjent for å for å være oppsøkende, bringe dansen ut blant lokalbefolkningen og fremføre den på litt uvante steder. Kommer du til å bringe denne praksisen videre i fremtiden, tror du?

– Ja, det er viktig å treffe folk på alle mulige nivåer, spesielt lokalt og innenfor grasrota! De folkene som har interesse av de spesifikke fagene eller kunstområdene vil du alltid ha, de møter opp fordi de er interesserte. Men det er minst like interessant å møte dem som kanskje ikke har hatt en kunstnerisk opplevelse tidligere. Den type grupper har Panta Rei vært dyktige til å møte.

– Nesten alt som er gjort med TILT, har jeg aldri gjort før

Stine Solvang skal fremføre soloen “Et glimt av min evighet”, som hun har utviklet i samarbeid med Stian Danielsen. Forestillingen har i stor grad blitt til gjennom improvisasjon.

– Det er en performativ solo der svært lite er satt på forhånd. Mye skjer i øyeblikket, jeg fører en slags kamp mot meg selv og deler prosessen med publikum. Men det blir spennende å gjøre det heldigitalt. Vi har jobbet mye utendørs, og nå skal jeg være inne i Hvelvet på Sentralen, et lite rom med steinhardt gulv, uten publikum. Jeg må finne en måte å fortsatt holde på det vi jobbet med i soloen, fortsette å dele prosessen selv om publikum ikke er til stede fysisk. Det blir interessant.

Opplever du det som litt begrensende at det måtte bli heldigitalt?

– Vi jobbet mot at vi skulle ha i alle fall 40 publikummere, så det ble jo naturligvis en mental omstilling. Men jeg synes at det å få jobbe med kamera og bare kamera, er veldig spennende i seg selv. I tillegg blir forestillingen tilgjengelig for langt flere enn de 40 publikummerne. Jeg synes ikke at det er noe nederlag, snarere tvert imot, sier Stine.

– Hva vil du trekke frem som viktige erfaringer etter et år i TILT?

– Jeg tror jeg aldri før har hatt en så bratt læringskurve! Vi har nytt stor tillit, og deltatt i alle faser i et prosjekt. Jeg har ikke bare vært utøvende, men også koreograf, lærer og prosjektleder. Nesten alt som er gjort med TILT, har jeg aldri gjort før. Det har vært mye arbeid og tidvis kjempetøft, men den mestringsfølelsen man får i etterkant er fantastisk. Jeg er veldig takknemlig som har fått denne sjansen, forteller hun.

– I tillegg har jeg vært så heldig å få jobbe i Nordre Follo kommune dette året. Jeg har bodd i Ski store deler av livet, og opplever at jeg har fått en “connection” til kommunen jeg er fra, og bygget opp noe som forhåpentligvis kan gjentas. Jeg drømmer om å fortsette arbeidet mitt der. Det er i så fall takket være Panta Rei, sier hun og smiler lurt.